NORSK FISKERINÆRING

Ressurser i havet

Havet dekker ca. 70 % av jordoverflaten. Både på land og i havet foregår det primærproduksjon, av organisk materiale ved hjelp av fotosyntese. Planteplankton og bunnalger utgjør primærproduksjonen og er grunnlaget for livet i havet. Produksjonen i havet henger nøye sammen med temperatur, lys, saltinnhold, havstrømmer, næringsinnhold og variasjoner i isdekket.

I de frie vannmassene produseres planteplankton som blir spist av dyreplankton. Dyreplankton er i sin tur viktig mat for fisk, som for eksempel sild og lodde eller larver av annen fisk som for eksempel torsk. Skjell og kråkeboller kan spise planteplankton direkte og har en kort næringskjede, mens torsken blant annet spiser både krepsdyr, lodde, uer og til og med andre torsk.

I Norge lever vi nært havområder som er rike på produksjon av plankton og har gode oppvekstvilkår for ulike marine arter. I verdensmålestokk er Norge en rik fiskerinasjon som fram til nå har klart å ivareta ressursene på en bærekraftig måte. Men det har vært perioder hvor bestanden av både sild, lodde og torsk har vært svært lave.

De viktigste havområdene for norsk fiske:

Barentshavet

Barentshavet ligger nord for Norge mellom Novaja Semlja og Svalbard. Området er et høgproduktivt område og er svært viktig for de fiskeriene som foregår i Norge.

Barentshavet er et viktig oppvekstområde for flere fiskearter, og spesielt viktig for sild, lodde og torsk. På grunn av variasjoner i temperatur og isdekke er det store naturlige variasjoner i fiskebestanden.

Kart over Barentshavet

Norskehavet

Norskehavet kjennetegnes ved at Golfstrømmen passerer Norge med varmt vann fra Atlanteren. Dette gjør at det er isfritt og at produksjon kan foregå hele året. Flere arter gyter langs kysten av Norge. Den best kjente gytevandringen er vandring av norsk arktisk torsk fra Barentshavet til Lofoten.

Kart over Norskehavet

Nordsjøen

Nordsjøen er det sørligste økosystemet der det foregår fiske i norsk sone. Nordsjøen er for det meste et grunt hav med dybder mellom 50 og 100 meter. Området er rikt på næringssalter og har en høy produksjon. Det er et viktig beite- og oppvekstområde for arter som makrell, sild og brisling. Nordsjøen er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet ved at det slippes ut mye næringssalter fra land. Dette har ført til tilfeller med lavt oksygeninnhold i vannet og oppblomstring av giftige alger. I noen områder og organismer er det også målt urovekkende høye nivåer av miljøgifter.

Kart over Nordsjøen

Riktig forvaltning av ressursene i havet vil gjøre oss i stand til å høste av havet i all framtid. For å klare dette kreves det kunnskap om livet i havet og om hvordan menneskelig aktivitet påvirker miljøet.

Fiskeflåten

De økonomisk viktigste fiskeslagene har de siste årene vært torsk, sild/brisling, makrell, reker, sei, hyse, øyepål/tobis/kolmule og lodde.

Totalt fiskes det på over 50 ulike arter. Verdien på den fisken i 2001 var 11,5 milliarder kroner.

Dagens fiskebåter stiller store krav til effektiv og rasjonell drift. De er moderne og utrustet med høyteknologisk utstyr som benyttes til navigering, fiskeleting, fangst og behandling av fisk. Fiskeryrket er et utfordrende og moderne yrke som stiller store krav til mannskapet om bord i båten.

Den norske fiskeflåten består av 11.940 (2001) båter fra 8 meter til over 70 meter. Båter under 27,5 meter tilhører kystfiskeflåten. Båtene over 27,5 meter tilhører havfiskeflåten.

Kystfiskeflåten fisker som navnet tilsier ved kysten. Det er variasjoner innad i kystfiskeflåten når det gjelder redskapstyper og hvor de fisker. De største båtene i kystflåten har mulighet til å fiske relativt langt fra land. Båtene fisker med følgende redskap: trål, not, garn, line, autoline, snurrevad, jukse, teine og ruse. Innenfor de ulike redskapstypene er det store variasjoner i størrelse, hvilke typer fisk de fisker etter og hvor de fisker.

Den norske havfiskeflåten består av om lag 350 fartøyer. De viktigste redskapsgruppene er ringnot, trål, garn og autoline. Havfiskeflåten fisker i alle deler av den norsk økonomiske sonen. I tillegg fiskes det i Jan Mayen sonen, rundt Svalbard, i russisk sone, ved Island, Grønland, i EU’s, Færøyenes økonomiske sone og i øvrige deler av Nordsjøen. Det blir også fisket i internasjonale havområder i Norskehavet, Midt- Atlanterhavet og det nordvestlige Atlanterhav. Dette fisket blir regulert gjennom internasjonale avtaler.

Nesten alt fiske der den norske fiskeflåten deltar er regulert gjennom kvoter. Det betyr at fiskerne ikke bestemmer selv hvor mye de skal fiske. Det er fastsatt gjennom norske og internasjonale avtaler. Hver høst er det forhandlinger i den norsk/russiske fiskerikommisjonen. Her blir det fastsatt hvor mye norsk arktisk torsk som skal fiskes neste år, og hvordan kvoten skal fordeles mellom Norge og Russland. Et begrep som blir brukt i den forbindelse er TAC ( total allowable catch). Det betyr hvor mye fisk som er tillatt å fiske.

Kart over fiskerisoner

To av de mest kjente "fiskerier" i Norge er Lofotfiske og fiske etter Norsk vårgytende sild i Vestfjorden. I januar, februar og mars vandrer norsk arktisk torsk som lever i Barentshavet til Lofoten for å gyte. Gytemoden torsk kalles skrei Det foregår et omfattende fiske utenfor Lofoten, og det landes fisk for store verdier. Mye av denne fisken blir brukt til tørrfiskproduksjon.

Hver høst foretar sild gytevandring til Vestfjorden/Tysfjorden for overvintring før den gyter langs kysten fra Andøya og sørover i februar. Denne silda kalles for norsk vårgytende sild (NVG-sild). Silda svømmer pelagisk (i de frie vannmassene) og den er en stimfisk (svømmer i flokk). Fisket etter sild foregår når det er mørkt. Det skyldes at silda vandrer opp og ned i havet sammen med det dyreplanktonet den beiter på, og når det er mørkt kommer den opp mot overflaten.

Båtene bruker not når de fisker etter sild. I fisket etter skrei brukes mange typer redskaper, men ikke not.

Fiskeredskapene/fiskemetoder

Fisken fanges rent fysisk på to måter, fastholding og innesperring. De mest vanligste metodene for å fastholde fisken er bruk av krok (line, jukse, handsnøre, dorg og snik) og snareprinssippet (garn).Redskaper som brukes for å sperre fisken inne er not, trål, snurrevad, teiner og ruser.

Vi deler fiskemetodene inn i to grupper, passive og aktive redskaper. Line, garn, teine og ruse er passive fiskeredskaper. De viktigste aktive redskapene er trål, not og snurrevad. Det som kjennetegner de aktive fiskeredskapene er at fiskebåten brukes aktivt mens redskapet er i sjøen. Derfor er ytelsen og kapasiteten til båten helt avgjørende for fangstkapasiteten.

I denne beskrivelsen av fiske er det nevnt flere fiskeredskaper og fiskemetoder. Det er et særtrekk ved norsk fiskerinæring at vi har så mange redskaper som har stor betydning. Nedenfor vil det følge et kort beskrivelse av de viktigste; trål, not, garn, line og snurrevad.

Trål

Trål har utviklet seg til å bli den viktigste norske fiskemetoden. Trålfiske foregår etter flere fiskeslag som for eksempel torsk, reke, kolmule og lodde. De viktigste trålfiskeriene i Norge kan deles inn i følgende grupper, etter hvilket fiskeslag de fisker etter, torsketrål, reketrål, industritrål og kolmuletrål. Både kystflåten og havfiskeflåten bruker trål.

Fangstoperasjonene i trålfisket

Bunntrål med topanel-trålnot.

Prinsippet for trålfiske er at trålnota (notposen) slepes gjennom vannet slik at fisken blir holdt tilbake i trålposen. Trålposen holdes åpen ved hjelp av tråldører. I trålposens åpning er det kuler på den underste delen som hjelper trålen til å rulle langs bunnen. Langs åpningen på den øverste delen er det isoporkuler som løfter opp nota slik at det blir god åpning. Når trålen er i havet kalles det tauing. Det er den mest tidkrevende og viktigste delen av fisket. Det er viktig at tauingen blir effektiv. Hvor mye fisk som blir fanget i trålen avhenger av det.

Fangsten på trålen kan enten taes inn over hekken bak på båten eller på styrbord side (høyre). Ved kolmuletråling blir fangsten tatt om bord ved hjelp av fiskepumpe på styrbord side.

Snurpenot

Snurpenota er det største av fiskeredskapene våre. De viktigste snurpenotfiskeriene i Norge i dag er sild og makrellfisket i Nordsjøen og på Vestlandskysten, sildefiske på kysten av Trøndelag og Nord-Norge, brislingfisket i fjordene på Vestlandet, seifisket på kysten fra Møre og Romsdal og loddefisket i Barentshavet og ved Jan Mayen. Både kyst- og havfiskeflåten bruker not. Snurpenota brukes kun til stimfisk og fisk som lever i de øvre vannmassene.

Snurpenot

Før snurpingen starter ser nota ut som en nettvegg. Denne nettveggen skal omringe fisken. Fisken blir stengt inne ved at nota blir snurpet sammen fra undersiden. Dermed har nettveggen blitt til en lukket pose som stenger fisken inne. Fangstoperasjonene i snurpenotfisket er annerledes en andre fiskeri. Fisket blir gjennomført på relativt kort tid. Båtene som bruker snurpenot har sidepropeller. Størrelsen på denne påvirker fangstkapasiteten. Båter uten sidepropell må bruke lettbåt. Det vil at de benytter en liten båt når nota skal snurpes. Snurpenot kan ved gode forhold være det mest effektive fiskeredskapet vårt.

Å lete opp fiskestimer er en veldig viktig del av snurpenotfisket. Først når en stor nok stim er funnet, blir nota kastet i havet. Hvis stimen er for liten er det et bomkast, og skipperen på båten må avgjøre når de skal forsøke neste gang. De fleste fiskefartøy bruker pumpe for å få fangsten om bord i båten, men enkelte bruker fortsatt håv. For å få nota om bord i båten igjen blir det ofte brukt noe som kalles triplex notlegger. Fangstoperasjonen avsluttes med at nota blir klargjort for neste kast.

Line

Lina består av et langt snøre - lineryggen som det er festet mange kortere snører på forsyner. I enden i det korte snøret er det festet kroker og agn. Agnet er festet før lina går i havet. Lineegning kan enten foregå på land slik at båtene har med ferdig egnet line i stamper på havet. Det andre alternativet er at båten har utstyr for å egne lina automatisk. Den typen redskap kalles for autoline. Både kyst og havfiskeflåten driver med line, men det er de største båtene som har autoline. På grunn av at lina må egnes regnes den som et arbeidskrevende redskap.

Lofotline

En båt som driver med egning på land driver som oftest dagdrift. Det vil si at båten fisker og leverer fangsten på samme dag.

De viktigste fiskeslagene det fiskes etter med line er torsk, sei, hyse, brosme, lange, kveite, blåkveite og steinbit. Linefiske egner seg til bruk på store dyp, og en av de største fordelene er at den egner seg til fangst på spredte fiskeforekomster. Det gjeldet uansett hvilket dyp lina er på.

Prinsipper for linefiske er at linesnøret settes i havet på ønsket dyp. Fisken biter på agnet, og deretter blir lina halt om bord igjen.

Garn

Prinsippet for garnfiske er ganske enkelt. Det settes et garn i sjøen, så går fisken inn i garnet og blir sittende fast.

Bunngarn

Det er veldig viktig at garnet plasseres riktig i forhold til fiskens vandringer opp og ned i havet. Dette gjelder spesielt i sildefisket. Det kan være viktig at garnet er laget av tråd som ikke er synlig for fisken. Men dette det delte meninger om. Det har også vært diskutert om lukta av garnet har betydning for fangsten. Enkelte mener at vasking av garn har ført til økt fangst.

Det finnes mange ulike garntyper, som blir delt inn etter de artene som det fiskes på.

Som nevnt tidligere brukes garn på ulike dyp, og de deles inn i bunngarn og flytegarn.

Fangstprinsipper for garn er som for lina, setting, ståtid i sjøen og haling. Operasjonen avsluttes med klargjøring til ny setting.

Snurrevad

Snurrevad brukes til fiske nært kysten. Fisken som tas inn er ofte levende og derfor av svært god kvalitet. Snurrevad kan også brukes til å fange levende fisk som kan mellomlagres eventuelt fôres før den selges. Snurrevad benyttes til fiske etter torsk, hyse og sei.

Snurrevad

Snurrevad ligner på en liten trål, men den har lengre notvinger. Fiske med snurrevad foregår ved at ei markeringsbøye med den første tauarma først settes i sjøen. Deretter settes snurrevadnota i sjøen og til slutt andre tauarm i sjøen. Nota dras (hives) så inn til båten.

Til toppen